Donae Burston gikk bort fra noen av de mest prestisjefylte vinmerkene i verden for å jage en rosa drøm. En veteranprester på LVMH som administrerte kontoer som Veuve Clicquot og Dom Pérignon, etterfulgt av en periode på Jay Z-eid Armand de Brignac Champagne Burston hadde en evig kjærlighet til rosé, og i 2019 lanserte han sin egen. Grunnleggeren og administrerende direktøren i La Fête du Rosé (“rosefesten”) er den første Svart bedriftseier med en Provence rosé til navnet sitt, og han er på oppdrag for å endre hvordan amerikanerne ser på rosa vin.
Burston, nå 45 år gammel, var opprinnelig utdannet innen matematikk og ingeniørarbeid og var ansatt i IT, og hoppet til vin i 2003 etter å ha hjulpet noen venner med å gjøre drikkeopprykk på nattklubber innen et år etter at han ble ansatt hos LVMH. Epernay. Han fortsatte med å designe en champagne-bar på arenaen for NBA-mesterskapsserien 2011 og begynne salget for Armand de Brignac i sørøst, Karibia og Latin-Amerika.
Under filmfestivalen i Cannes i 2017 innledet Burston en samtale med Charles Moreau, eier av St.-Tropez's Domaine Bertaud Belieu, som ble noen måneder senere til et forretningsforslag. Burston, som er basert i Miami, besøker nå Frankrike tre ganger i året for å planlegge høsting og smak for blanding. La Fête du Rosé har i mellomtiden funnet veien til høyprofilerte fans som Carmelo Anthony og Michael Strahan . Wine Spectator assisterende redaktør Gillian Sciaretta smakte vinen ikke-blind og vurderte den i ' veldig bra 'range, som deler notatene sine:' Denne laksefargete roséen er preget av en fast, integrert syre som fremhever toner av mandarin, melon og krydder, med urt og våt steinunderlag. Dette har godt fokus, og vil være en god matkammerat. '
Burston har fra begynnelsen vært fast bestemt på å finne flere og bedre måter å inkludere svartvinelskere i både bransjen og det bredere vinsamfunnet. Etter drapet på George Floyd kunngjorde Burston at han ville donere $ 2 for hver flaske som selges online til Color of Change, en ideell organisasjon for sivile rettigheter.
'Jeg følte at som svart bedriftseier er det også noen plikter for oss å gjøre vår del for å bidra, enten store eller små,' sa Burston Wine Spectator . ”Ja, vi vil ha sosial rettferdighet, men alt handler ikke bare om å endre politiets politi i samfunnene våre. Hvordan gir vi økonomisk styrke til å lære flere mennesker om virksomheten? Hvis jeg ikke gjør min del, hvordan kan jeg be det større samfunnet om å gjøre sitt? '
Burston snakket med redaksjonell assistent Shawn Zylberberg om hans formative erfaringer ved LVMH, hans dobbelte hengivenhet til rosa vin og bærekraft, og hva vinmiljøet kan gjøre bedre for å få kontakt med svartvinelskere og drikkeprofesser.
gjør alkohol kvinner kåte
Wine Spectator: Hva var noen av de største innflytelsene dine tidlig i vinkarrieren?
Donae Burston: Da jeg ble ansatt første gang, skulle jeg være Hennessy Cognac og Moët & Chandon-ambassadøren i Atlanta, og virkelig fokusere på det afroamerikanske samfunnet. Jeg hadde en sjef den gangen som var veldig bestemt på at det ikke skulle være omfanget av oppdraget mitt mens jeg var sammen med ham. Så han presset meg veldig og presset meg til å jobbe med de samme merkene, men utenfor måldemografien som opprinnelig ble skissert for meg. Han fikk meg til avanserte Cognac-middager på Four Seasons og håndflaten , og han ville presse meg til å gå på salgsturer med distributører for å forstå salgsteknikkene. Det hjalp meg virkelig til å få en mer helhetlig forståelse av drikkevareindustrien. Jeg takker ham den dag i dag, fordi jeg ikke ble plyndret til å bare være den svarte fyren som promoterte Hennessy Cognac på nattklubben.
WS: Når oppdaget du rosé?
DB: Da jeg tok en tur til St.-Tropez på 30-årsdagen min, ble jeg utsatt for rosévin. Det var for rundt 15 år siden. Jeg tok den første turen, og alle drakk denne bleke vinen som den gang trodde jeg virkelig var Zinfandel. Jeg visste ikke bedre, for i USA drakk det alle. Det ble bare en del av hverdagen vår der. Jeg ble forelsket i ideen, og det ble hele dette nostalgiske stykket i mitt sinn. Det er som når du hører en flott sang for første gang, og du kan alltid huske hvor du var.
WS: Hva er målet ditt med La Fête du Rosé, og hva har du lært om å lage rosé?
DB: [Rosé] ble markedsført av de større aktørene i USA som denne [vinen] som var for hvite kvinner i Hamptons med sundresses og rosa blomster og alt det gode ... Det gjorde det ubehagelig for meg og guttene mine å drikke rosé. Vi begynte å føle at folk dømte oss. Det var den første grunnen til at jeg valgte rosé. Jeg hadde kvinnelige venner som var latinere eller svarte som alle likte rosé, men ingen merkevarer sa: 'Vær en del av oss.' Små ting, som å ha noen fargede på Instagram-siden som er autentiske, kommer langt. Folk liker å se seg selv i hva som helst. Eller de vil se på noe og drømme og si: 'En dag blir det meg.' Og det er alt vi prøver å gi med La Fête du Rosé.
Å gå gjennom denne prosessen har vært en utdannelse for meg å ha bedre forståelse for den kompliserte vinprosessen med rosé. Jeg lærte enormt mye om blanding og hva visse druer tilbyr rosévin.
WS: Hvordan praktiserer La Fête bærekraft og hvorfor er det viktig for deg?
DB: Bor i Miami, begynner du å virkelig sette pris på miljøet. Vi vet at det skjer ting med denne verdenen, og jeg elsker å være på vannet og jeg elsker å reise. Så jeg vet for meg som merkevareeier at vi må gjøre vår del for å bevare vår verden. Og da domene begynte å forklare sin praksis med å bruke null plantevernmidler og resirkulert vann, var jeg glad for å samarbeide med dem av den grunn. Vi begynner å introdusere kork- og flaskegjenvinningsprogrammer snart.
WS: Du har inngått samarbeid med veldedighetsorganisasjonen All Abroad, og donert inntektene fra La Fête du Rosé-salget. Påvirket dine reiseopplevelser dette valget av mottaker?
DB: Absolutt. Jeg vokste opp med å se Livsstilen til de rike og berømte med Robin Leach, og hver lørdag ville det piske meg bort. Jeg har alltid ønsket å reise verden rundt og heldigvis hadde jeg muligheten. Det var den beste utdannelsen jeg noen gang kunne ha fått, og det gjorde meg til en mer avrundet person. Jeg ønsket å gi den samme muligheten til underprivilegerte barn. Å gjøre barna til globale borgere vil igjen spre kunnskap, enten det er i bedriftsverdenen eller på universitetet. Derfor valgte jeg reise. All Abroad tar 10 eller 15 videregående barn fra Atlanta-området på utflukter for å utsette dem for en annen livsstil.
WS: De siste protestene etter drapet på George Floyd har krøllet i alle bransjer. Hvordan må vinsamfunnet trappe opp for inkludering og arbeide mot rasisme?
DB: Merket setter absolutt pris på måten industrien åpnet seg etter George Floyd-drapet. En del av problemet er bevissthet. Jeg tror vinindustrien må takle det faktum at de ikke en gang vurderer noen av disse flotte merkene som eies av minoriteter, hvis du ikke har sjansen til å fortelle noen om deg selv, hvordan vil du virkelig lykkes? Det handler ikke om gaver eller utdelinger. Det er bare å si: 'La oss gi det et skudd.' Hvis folk ikke liker det, liker de det ikke. Men hvis du ikke en gang kommer til det punktet, hva gjør du?
Jeg tror fra et sommersynspunkt må vi slutte å tenke at alle svarte mennesker eller folk i farger liker søtere viner eller Moscato. Vi begynner alle å drikke og like søtere viner. Men når du modnes, endres smak. La oss ikke holde dette ene samfunnet ansvarlig for å tenke resten av livet de bare vil drikke Moscato. Så det er mange mikroaggressjoner, men jeg tror også det er representasjon. Hvis vi kan få blader og publikasjoner til å skinne et bredere lys, vil det hjelpe vinindustrien. På bedriftssiden tror jeg byrden ligger på de store vinbedriftene i verden, Constellations, Gallos, for å si: 'Hvordan hjelper vi rørledningen til å hjelpe små uavhengige minoritetsmerker til å lykkes?'
hvordan lage en portvin
Så det er forskjellige sånne initiativer som jeg synes vi bør tenke på. Ingenting skal være en gave eller en sjekk for å krysse av i boksen, men ekte samtaler om integrering. La oss være åpne, og når muligheten er stor og passende, gi vedkommende en sjanse. Et av de første stedene jeg noen gang har slått på var W South Beach i Miami, og fyren sa: 'Jeg gir deg et skudd, men hvis den ikke selger, tar jeg den av menyen.' Det er alt folk vil ha.